Alle trær har en mor og Yggdrasil er alle trærs mor. I denne forestillingen for barn fra 5 år, blander Nina Ossavy den nordiske beretningen om skapelsen med ny forskning om trær. Hvordan snakker trær sammen? Og hvordan ble verden egentlig skapt?
Forestillingen hadde premiere på Porsgrunn Int. Teaterfestival 2022 og har også blitt vist i DKS, Porsgrunn kommune 2022, hvor den ble tilbudt alle 6 åringer som en del av årets tema «Takk for kunsten og maten»
Forestillingen spesiallages til hvert sted for å inkludere et tre eller flere.
Av og med Nina Ossavy. Regi: Anne-Sophie Erichsen. Forestillingen er støttet av Spenn.
Foto Hans Petter Eliassen Foto: Hans Petter Eliassen
Jeg så forestillingen; Sangen blir borte på Grenland Friteaters scene i Porsgrunn 18. juni 2021. Det som umiddelbart slo meg, var Nina Ossavys tilstedeværelse på scenen. Hun inviteres oss inn i sin verden og fremstår som et menneske som vil deg noe. En kunne si: Hun fremstår i 1. person, i motsetning til det å fremstå i 3. person som alltid det å tre inn i en rolle innebærer. Det å fremstå i 1. person, samsvarer særdeles godt med historien Nina Ossavy ønsker å fortelle oss; historien om moren sin som er i ferd med å bli borte. Dvs. moren er blant oss fremdeles, men hun lever mer og mer i en parallell virkelighet fordi båndene til den virkelighet vi levere i, et for et klippes over. Sangen blir borte er sånn sett en dramaturgisk tittel, fordi den peker på en sentral del av innholdet; båndet mellom moren og Nina; sangen og musikken.
Nina Ossavys tilstedeværelse på scenen forsterkes ved at det er akkurat denne historien hun ønsker å fortelle oss; historien om egen mor; om forholdet til egen mor. Det er krevende, og ikke minst dristig å stå på scenen som seg selv å fortelle historien om moren, men fordi Nina Ossavy vil noe med det utover å brette ut det private, det intime i relasjonen til moren, blir det noe langt mer enn private betroelser. Ikke mange evner det. Jeg har en favoritt blant kvinnelige antropologer; Jorun Solheim. Hun kan skrive tekster – som i Den Åpne kroppen (1998) – om egen livmor og angst, uten at det blir privat og klamt, intervenerende. Det er fordi hun vil noe mer enn det det private rommer; hun vil fortelle oss noe med det private som utgangspunkt, og det lykkes hun med. På samme måte lykkes Nina Ossavy med å fremstå i 1. person, nakent tilstedeværende på scenen å fortelle om sin bakgrunn og forhold til sin mamma, og om det å tape den første store kjærligheten i livet.
Sangen blir borte er noe langt mer redigert dokumentarisme. Nettopp fordi Nina Ossavy vil noe mer enn det, slår fremstillingen stadig innimellom og i lengre perioder over i «spilt» teater; hun forlater seg selv i 1. person, og forestiller gjennom scener som barn i denne historien. Nettopp fordi Nina Ossavy vil noe mer enn private betroelser fra scenekanten, fremstår disse overgangene til «spilt» teater som befriende og bevegende. På samme måte som hun har en særdeles trygg tilstedeværelse, fremstår de spilte scene på tilsvarende måte. Sånn sett kan forestillingen puttes inn i sjangeren; dokuteater, hvis en absolutt vil det.
Forestillingen er usentimental og jeg antar at dette er en bevisst intensjon, siden historien i seg selv er så følelsesladet. Derfor er det befriende at det i et par musikalske scener og i en spilt scene, tar helt av, angivelig for å lette på det trykket som er bygget seg opp i oss som publikum, som for de på scenen.
Sangen blir borte følger løselig en dramaturgisk profil som er nært knyttet til hva historien dreier seg om: I begynnelsen er Nina datter av sin mor, og gradvis blir hun mor til sin egen mor, ettersom morens bånd til vår verden klippes over. Sånn sett følger Sangen blir borte en grunnstruktur i våre liv.
Hvis Nina Ossavy skulle ha ambisjoner om nye prosjekter mer rettet mot hvordan vi som samfunn evner å ivareta gamle som trenger bistand for å kunne leve videre, vil jeg anbefale henne om å fortelle historien om et helt vanlig gammelt menneske. Et helt vanlig gammelt menneske som en dag skal dø; som vi alle. Det dramatiske – som ulike former for demens er – kan erstattes av det dramatiske når stat og kommune nesten umerkelig hever terskelen for tjenester, og overfører ansvaret til pårørende; underforstått kvinnene i familien. Men det er en annen historie. Sangen blir borte, har nok med å fortelle historien om den historien den forteller, og det er i seg selv mer enn nok.
Runar Bakken er er dosent og lærer i sykepleie, og har i tillegg utdanning i pedagogikk og teatervitenskap, han har vært med på å etablere Senter for omsorgsforskning – Sør og har siden 2012 arbeidet med problemstillinger innenfor gerontologi; læren om normal aldring. Han er sykepleier, forsker, pedagog og har også teatervitenskap i fagkretsen.
Jeg er så heldig å ha vært redaktør, med Marius Kolbenstvedt, for denne boken som Concerned Artists Norway (CAN) har laget, i samarbeid med Iris forlag. Bokens tittel er: Naturtro – Om å dekolonisere naturen.
Boken er et resultat av fjorårets planlagte øko-kunstfestival som på grunn av pandemien ble transformert til en bok. Boken kan kjøpes i alle bokhandlere og via forlaget.
I denne hybride boken reflekterer kunstnere, forfattere, poeter og forskere i et mangfold av uttrykksformer rundt begrepet « å dekolonisere naturen». Kan dette begrepet bidra til å utvide forståelsen av vårt samspill med andre levende arter? Hva betyr det egentlig?
Terra nullius var kolonitidens betegnelse på tomt land. Et landområde som var klar til å invaderes. Men ingen områder var eller er tomme, uavhengig av menneskets tilstedeværelse: vi deler jorden med våre medskapninger. De fleste koloniriket ble dannet ved brutal krigføring.
Krigen mot naturen er like brutal. Mens dekoloniseringen av nasjonalstater har vært en viktig utvikling i etterkrigstidens verden, har en dekolonisering av naturen knapt begynt. Det er kanskje på tide?
Redaktører: Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt
Utdrag fra boka
I boka finnes intervjuer med T.J Demos, Benedictio Carling, kunstnerduoen Book og Hedèn og Niilas Somby.
Marit Ruge Bjærke, Karen O’Brian, Kristoffer Bøhn, Erland Kiøsterud, Siri Harr Steinvik, Pella Thiel, Arne Johan Vetlesen og Njål Ølnes har skrevet essays som behandler tematikken fra deres ulike perspektiver.
Poesi fra Kaisa Aglen, Gro Dahle, Inger Elisabeth Hansen, Eirik Havnes, Mette Karlsvik, Amalie Kasin Lerstang, Marius Kolbenstvedt, Torgeir Rebolledo Pedersen, Brita Skybak, Ingrid Storholmen og Åsmund Seip.
Beskrivelser av verk og/eller bilder av verk, fra ulike kunstnere som: Kyuja Bae, Tone Bjordam, Reza Esapour (Iran), Fernanda Branca, Benedictio Carling (S), Ingrid Book/Carina Hedéen (S), Eirik Havnes, Camilla Graff Junior (DK), Guri-Guri Henriksen, Liv Kristin Holmberg, Tove Karoliussen, Lone Klein, Marius Kolbenstvedt, Merete Klingen, Marte Lea/Trygve Seim/Njål Ølnes, Martin Virgili/ Mariano Losa (Argentina, Nicolay Lange- Nielsen/Emma Rowena Hansen, Liv Nome, Nina Ossavy/Sara Serrano, Brita Skybak, Siri Harr Steinvik, Hildegunn Solbø og Marianne Skjeldal,
Brita Skybak har laget tegningen til forsiden på boka. Design ved Hilde Mork.
Utdrag fra boka
Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd og Fritt Ord
#ShowYourStripes www.showyourstripes.info/ Graphics and lead scientist: Ed Hawkins, NCAS, UoR. Data: Berkeley Earth, NOAA, UK Met Office, MeteoSwiss, DWD, SMHI, UoR, Meteo France & ZAMG
#ShowYourStripes Basert på klimaforskning har Professor Ed Hawkins ved universitetet i Reading skapt en visuell framstilling som på en minimalistisk måte formidler temperaturendringer pr. land over de siste 100+ årene: “Warming Stripes”. Hver stripe representerer den årlige gjennomsnittstemperaturen i et land, skalert i 16 fargetoner i blått og rødt. For så godt som alle land og regioner endrer stripene seg fra i all hovedsak blått til rødt i de senere årene. Søk opp steder på showyourstripes.info. Stripene gir en umiddelbar forståelse av et komplekst materiale. Bildet fester seg lett på netthinna. Professor Ed Hawkins oppfordrer oss til å bruke dette materialet kreativt, oppgi kilder og rettighetshavere, og hvis det legges ut på nett, merke det #ShowYourStripes. “Warming Stripes”- tekstilene ved Siri Harr Steinvik, i boka viser Norges årlige temperatur-gjennomsnitt fra 1901 til 2018 og verdens gjennomsnitt fra 1855 til 2018 strikket i Rauma-ull, som del av en internasjonal aksjonistisk “artivism/craftivism”.
12 juni var det nypremiere på Veras Vinduer, med tre uttrykksfulle 11 åringer i rollene. Forestillingen er omarbeidet av Nina Ossavy og Alma Ossavy Kolbenstvedt. Med Alma Ossavy Kolbensvedt, Aglika Simeonova Hokholt og Ingeborg Sol Ølnes Roggen.
Regi: Nina Ossavy
Vera er 11 år. Hun føler seg ensom og forlatt selv om hun lever midt i en stor familie. Hjemme er det Wagner, Dolly Parton, kvitring fra undulater, breiale brødre og et evig virvar. Vera har mange tanker og opplevelser hun ønsker å snakke om, men føler seg oversett. For å unnslippe sin egen kaotiske familie, går hun ut og tar bilder av andre familier gjennom vinduene deres .En dag blir hun oppdaget av en som absolutt ikke vil bli tatt bilde av.
Veras Vinduer er en forestilling for hele familien fra 7 år.
Alle foto: Iben Ossavy
Originalmanus: Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt.
«Et vindu uten lys er som et menneske uten sjel. Du må alltid huske å ha på lyset i huset ditt. Selv om du må spare på strømmen. Bare et lite et. Ellers så ser det så ensomt ut. Så alene og dødt. Og når jeg går forbi med kameraet mitt og ser at det er mørkt i huset ditt, så får jeg vondt i magen.»
Så glad for å kunne ha premiere på denne forestillingen på PIT.
Etter mange års arbeid, med et dypt personlig tema, skriving og feiling, har Sangen blir borte, premiere på PIT 18 juni kl 18.00. Les mer om forestillingen her under:
Forestillingsfoto: Hans Petter Eliassen, Stills fra video i forestillingen: Magnus Dorati
Forestillingen er støttet av Fond for lyd og bilde, FFUK, Skien kommune, Nesodden kommune, Dramatikerforbundet, Norsk Kulturråd, Norsk Skuespillerforbund , Fritt Ord og co-produsert med Grenland Friteater.
Døden kommer ikke med ljå, hadde premiere 2.mai som lydverk på Vårscenefest. På grunn av koronapandemien ble festivalen avviklet digitalt og forestillingen ble til blindteater.
Viktig: Lyden er laget for å høres med hodetelefoner. For å høre stemming og nyanser er det absolutt best å bruke det. Varighet 50 min
Essayet ble trykt i sin helhet i boka :Når Kunsten terroriseres. Om terror som tema i kunst. Redigert av Helle Merete Brix, Kasper Nesager-Hansen, og Lars Vilks.
Flyene kom. Veiene kom. Menneskene kom
Den store veien ødela trekket mitt.
Mitt tempel og bestefar Kanins hjem.
Jeg forbannet flyene over hodet mitt,
forbannet dem og skjøt etter dem.
Men rifleskuddene mine nådde ikke frem. Sprengstoff var mer effektivt
Jeg er en sensitiv person.
Mange som kjenner meg forstår ikke
hvorfor jeg kunne gjøre som jeg gjorde,
siden jeg er så følsom. Den type person som aldri ville skade noen.
Men den som ikke forstår mine handlinger
har aldri blitt tilstrekkelig sint, aldri følt tilstrekkelig harme.
Aldri blitt tilstrekkelig sint tilstrekkelig lenge.
Aldri kjent dette sinne.
Jeg er ikke gal. Jeg ville bare være i fred.
DEL 1
Da forfatter Ahmet Altan først ble pågrepet og fengslet i Tyrkia i 2016, var det på grunnlag av at han skulle ha kommet med et «subliminalt budskap» i forbindelse med det såkalte kuppforsøket. Hva det subliminale budskapet skulle ha vært, fikk han aldri klarhet i. Beskyldingen ble plutselig byttet ut med at han skulle ha deltatt i kuppforsøket. Da han spurte dommeren hvor det hadde blitt av beskyldningen om et «subliminalt budskap» som ble brukt for å pågripe han, var svaret at «Politijuristene liker å bruke ord de ikke forstår».
I 12 dager hadde han vært innesperret fordi politijuristen «likte å bruke ord han ikke forstod». I boka «Jeg får aldri se verden igjen» forteller Altan at han fikk to dommer. Først ble han dømt som «islamistisk kuppmaker». Ti i dager etter som «marxistisk terrorist». Dommen lød på livsvarig fengsel.
Jeg merker meg ordene «subliminalt budskap» og «terrorist». Bak dem plasserer jeg et spørsmålstegn.
Da jeg var tolv leste jeg boka om Robinson Crusoe.
Etter det hadde jeg alltid et ønske om å flytte til en øde øy eller i det minste til et øde sted. Jeg glemmer aldri den boka og dette: Hvordan et bortglemt korn i lomma ble til en åker.
Et korn i lomma.Så legger du det i jorda. Det vokser. Blir til et aks. Med flere korn.
Så putter du også disse kornene i jorda. Hvor mange aks får man?
Snart en hel åker. En hel åker.
Det eneste du trenger er et korn. Og et øde sted å putte kornet i.
Etterpå slår du åkeren med en ljå.
Så lager du mel. Deretter brød.
Så enkelt er det.
Døden kommer ikke med ljå.
Døden kommer med en trådløs gressklipper,
Om du velger en trådløs robotgressklipper og ikke en ljå,
vil roboten tilslutt drepe deg.
Ikke ljåen.
Jeg sier, den industrielle revolusjonen og dens konsekvenser
har vært en katastrofe for menneskeheten.
En katastrofe sier jeg.
DEL 2
Terrorist er en ubeskyttet tittel. Tilsynelatende står enhver fritt til å bruke betegnelsen om en person de vil bli kvitt, få drept, fengslet eller i beste fall utskjelt. Hva en terrorist er, eller bevis på at man er det, ser ut til å være mindre viktig. Lokalbefolkning, urbefolkning, miljøvernere, demokratiforkjempere og kunstnere over hele verden blir i økende grad stemplet som terrorister. Å ha (ta) definisjonsmakt på hvem som er terrorist, gir reell makt.
Da det konservative norske tidsskriftet Minerva gjennom en rekke artikler påstod at jeg med mitt scenekunstprosjekt «Døden kommer ikke med ljå», ønsket å oppfordre til terror, må de ha visst godt hva de gjorde. Journalister er klar over hvor effektiv forbindelsen mellom ordet terror og et personnavn er.
I demokratiske land blir man raskt stemplet som en suspekt person gjennom en slik kobling. Jeg ble «bare» hengt ut. I mindre frie land, kan man bli dømt til livsvarig fengsel, som i tilfelle Altan. I andre land, kan man bli drept.
Minerva fikk fort følge av den liberale tenketanken Civita, i en useriøs kritikk av prosjektet. Useriøs, fordi ingen av dem hadde sett min forestilling. «Døden kommer ikke med ljå» handler riktig nok om terroristen Ted Kazcynski, men er langt fra en oppfordring til å handle som han. Ble jeg og mitt prosjekt forhåndsdømt fordi mitt angivelige terrorbudskapet fremsto «subliminalt»?
Jeg tenker: hadde dette vært i Tyrkia, kunne jeg, som Altan, sittet inne nå, etter slike påstander som jeg ble beskyldt for: Oppfordre til terror, glorifisere terror. Muligens ville anklagene begynt på samme sted: At jeg skulle ha kommet med et subliminalt budskap?
Det frie ordet må kjempes for. Alltid.
Historien forteller oss det, samtiden viser oss det.
Kunnskapen om hvor effektiv anklagen om terror/oppfordring til terror er, bør få journalister i demokratiske land til å være ekstra varsomme med å trykke slike påstander. At dette nå også skjer i Norge, og ikke i land som Israel, Iran eller Tyrkia. gir grunn til uro.
I mitt tilfelle følte også en av av Minervas journalister det nødvendig å spørre Norsk Kulturråd om «lovligheten» av å gi støtte til mitt prosjekt. Implisitt ble spørsmålet stilt: Er dette kunstprosjekt kriminelt? Slike handlinger kjenner vi igjen fra land med meget vanskelige forhold for den frie presse og den frie kunsten. Visningssteder lukkes, kunst blir sensurert, bevilgende myndigheter slutter å gi penger fordi kunstnere etter løse påstander angivelige «støtter terror».
«Døden kommer ikke med ljå» tar utgangspunkt i Ted Kazcynskis terrorhandlinger i USA.
Når det gjelder Kazcynski er det ikke noen tvil om at han var en terrorist. Budskapet han kom med var ikke subliminalt. Han gikk for handling og sendte brevbomber til folk han anså som ansvarlige for utviklingen av det teknologiske samfunnet, med begrunnelse i at det skadet naturen.
Hvorfor lage en forestilling om en terrorist? Fordi jeg gjennom et subliminalt budskap ville oppfordre til terror? Eller fordi jeg mener at en av kunstens oppgaver er å undersøke problematiske og utfordrende tema?
Jeg er ikke gal.
Men jeg drepte tre mennesker.
En president i skogbruk- industrien.
En sjef i PR byrået Burson Marsteller.
En eier av en databutikk.
Jeg skadet 23
Jeg ville ramme personer som jobbet med eller utviklet teknologi.
Jeg forsøkte også å sprenge et fly.
Jeg mislykkes,
Bomben detonerte men det ble ikke den eksplosjonen jeg hadde planlagt.
Flyet nødlandet og 12 av passasjerene fikk røykskader.
De tolv er inkluder i listen over de 23 jeg skadet.
I ettertid er jeg er glad jeg ikke lykkes.
Jeg antok at flyet ville være fullt av forretningsfolk.
Og det ville det nok.
Men at det også ville være barn der
Det tenkte jeg ikke på.
DEL 3
Hun kan rir baklengs, ha skoene eller klærne feil vei, ha innsiden av huset ut, klage over at hun er sulten når bordet er dekket, eller hevde at hun er iskald under en hetebølge og dekke seg med tykke klær, skremme barn, drikke piss, avbryte religiøse seremonier, gjøre narr av hellige ledere. Bakover-fremover, opp ned eller i strid med. Hun stiller vanskelige spørsmål, eller sier ting andre er redd for å si, hun snakker om tabuer, gjør narr av religiøse ledere. Hun finnes i de fleste stammesamfunn og kalles en hellig klovn.
Hellige klovner, ble betraktet som spirituelle spesialister med rett til å krenke. De er både sjamaner og klovner. Ingenting er hellig for en hellig klovn. De har et mandat til å sjokkere.
Lakotafolkets hellige klovn kalles en Heyoka. En Heyoka blir initiert av lynet selv. I boka «Black Elk speaks» av John Neihardt forteller Black Elk, en kjent Heyoka og sjaman hos Lakotaene hvordan han som barn ble truffet av lynet og opplevde å møte sine spirituelle veiledere som 9 åring mens han svevde mellom liv og død. Noe mer sjokkpreget enn lynet finnes knapt.
En hellig klovns krenkelser av tabuer og ritualer fungerer som en samfunnspakt: Vi lar disse gærningene gjøre det de gjør, de har vår velsignelse, fordi vi vet at det er viktig for oss å bli krenket for å ha et friskt samfunn. Oppblåste egoer, trenger å få justert lufttrykket. Det er viktig for oss å bli sjokkert, rynke på nesen og bli avskrekket av avskyelig oppførsel. Det er essensielt at noen får oss til å le av våre religiøse eller politiske ledere.
Den 19. mars, 2019 ble den allerede fengslede Ahmet Altan også dømt for å ha «fornærmet presidenten» gjennom en artikkel kalt Yeni Ergenekon (den nye Ergenekon).
Vi lever i et samfunn som ser ut til å ha glemt hvor viktig den hellige klovnens speil er.
Lynets sjokkeffekt trengs mer enn noensinne for å justere egoet til mer enn én president.
Da reaksjoner på Minerva og Civitas oppførsel kom, både av Norsk Kulturråd og fra aktører som faktisk hadde sett forestillingen, ble dette avfeid og latterliggjort gjennom uttalelser som at kunstnerne følte seg «forurettet hvis noen utenfra stiller kritiske spørsmål».
Jeg følte meg ikke forurettet eller krenket. Jeg følte at jeg ble forsøkt kriminalisert som kunstner og tillagt meninger jeg ikke hadde. Det er stor forskjell på å bli krenket eller latterliggjort og fremstilt som en kunstner med kriminelle hensikter.
Krenkelser er helt nødvendig i et samfunn. Heyokaens medisin tar jeg gjerne. Den kan
anbefales mot rettroenhet, konsensus og selvopphøydhet, den er effektiv mot å oppblåste egoer og å ta seg selv for høytidelig.
I de krenkedes tidsalder trenger vi å bli minnet på hvor sunt det kan være for et samfunn med en klovn med mandat til å krenke.
Jeg følger røttene med blikket
Røttene vever trærne sammen
Det er sånn med røtter
Omsorg er røttenes mantra
Jeg ser hvordan omsorg brer seg utover skogbunnen
Hvordan skogen
hvordan skogen lukter omsorg
Selv ikke når skogen er redd lukter den vondt
Skogen lukter alltid omsorg
DEL 4
Minervas kulturredaktør kom tilslutt for å se «Døden kommer ikke med ljå» på en spesialvisning i Oslo, med påfølgende dybdesamtale om «den farlige kunsten».
Hennes konklusjonen ble at dette slett ikke var en forestilling som ønsket å glorifisere terror. Jeg er takknemlig for at hun kom. Men hvorfor begynte ikke debatten der? Med å se verket?
Selv har jeg erkjent fra reaksjonene rundt forestillingen, at det er tabu å snakke om terror, særlig om man ikke først nøye understreker at man er «imot terror» eller vedkommendes «terrorhandling». Bare det å ha en «terrorist i hovedrollen» ville være å oppfordre til terror, i følge en av kritikkene Civita stod bak. Da er takhøyden med ett blitt farlig lav.
Hva er terror? Hva er terrorisme? Hvem har makten til å definere hvem som er terroristen?
Ordet terrorist har blir tappet for innhold, men er fortsatt et våpen så kraftig at det gir rett til å drepe uten rettergang, uten bevis.
Når Tyrkia går til angrep på kurderne fordi de stempler dem som terrorister, og den angripende stat gjør seg skyldig i grove brudd på de internasjonale regler som faktisk gjelder i krig, må vi spørre oss selv: Hvem er terroristene? Er terrorist i det hele tatt et begrep med innhold lenger?
Kunsten å ikke bli en terrorist, er å forsøke å forstå hva som skaper en. Derfor vil jeg fortsette med det.
En kveld la jeg meg ned på bakken,
jeg vet ikke hvorfor,
hvorfor legger man seg ned på bakken en kveld?
Jeg var vel på vei inn i hytta med noe,
men stoppet på veien inn og la meg ned på bakken bare fordi.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg la meg ned.
Jeg lå først ryggen en stund.
Kikket på himmelen og skyene.
Mye vind i trærne. Mye fart i skyene.
Myk mose under meg.
Kunne jeg ikke bare blitt liggende der? Luktet meg mett.
Tørr mose lukter ikke som våt.
Våt mose har osmotiske egenskaper,
lukten diffunderer gjennom cellemembranen,
inn i det aller helligste, mitokondriene,
selve kraftverkene i kroppen,
luktene av mose er som en gnist,
Noen kaller det himmelsk.
Men jeg er ikke religiøs, langt i fra, dette er fysiske fakta.
Jeg er matematiker.
Men jeg ble lei av å lære ingeniører matematikk
som skulle brukes for å skade naturen.
Jeg ville se oppadgående måne uten det falske lyset fra byen.
Kjenne sjokket over tidlig vår sprute gjennom kroppen.
Vite at nå er snøen borte.
Legge bort de tunge vinterskoene.
Lange ut over åser.
Finne vill-løk og løvetann.
Sove ute en natt om man vil.
Kjenne friheten.
Teksten i kursiv er hentet fra «Døden kommer ikke med ljå», av Nina Ossavy. Alle foto: Camilla Jensen, avbildet er skuespiller Terje Ranes.
Kilder:Ahmed Altan: Eg får aldri sjå verden igjen, Samlaget 2019.Freemuse.Global WitnessPen Amerika.Amnesty Norge Civita, Minerva.John Neihardt: Black Elk Speaks. University of Nebraska Press 2014.
«Hvorfor finnes tragedier? Fordi du er full av sinne. Hvorfor er du full av sinne? Fordi du er full av sorg.»
Anne Carson -Evripides-oversetter
Om dramaet har en oppgave, så er det å stille spørsmål til moralen vår. Dramaet ryster oss ut av våre vante forestillinger og tvinger oss til å begrunne livene våre på ny. Hvorfor lever jeg som jeg lever? Hvilket ansvar har jeg for det som skjer?
Full av sorg over brorens, Polyneikes død raser Antigone mot onkelen, kong Kreon, hun trosser Kreon, begraver landsforræderen og undergraver med den handlingen stabiliteten i samfunnet. Kreon er nødt til å støte henne ut. Begge er i sin rett. Agamemnon ofrer datteren sin for å få vind i seilene så han kan redde bortførte Helena. Kona, Klytaimestra, dreper ham når han kommer hjem. Jason lurer Medea til å forlate hjemlandet sitt og broren, det kjæreste hun har. Så går Jason fra henne. I sorg, sinne og fortvilelse dreper Medea deres to felles barn. Hekubas sorg er bunnløs, hennes hevn like fortvilet som Klytaimestras og Medeas.
Athenerne, som disse tragediene ble skrevet og oppført for, befant seg midt i krigen. Kjente og kjære ble daglig drept. Hvor skulle de gjøre av sinne sitt? Hvor skulle de gjøre av sorgen sin? Var de kanskje ikke selv også skyldige i krigen, i de mange døde på begge sider?
Ved å tvinge tilskuerne til å identifisere seg også med den andre parten i konflikten, både med Antigone og Kreon, Jason og Medea, utfordrer dramatikeren det atheneren holder skjult for seg selv: Sin delaktighet i det som skjer i samfunnet.
Ødipus blir straffet for en forbrytelse han ikke en gang vet at han har begått. Men så vet han det kanskje likevel? Tragediens helter og heltinner er ikke løsningen på problemet; tragedien og dens helter og heltinner er problemet.
Mellom 1978 og 1995 dreper Theodore Kaczynski, «Unabomberen» som bor alene i en hytte i Montana, tre mennesker og skader ytterligere 23 mennesker. Kaczynski mener at teknlogien disse menneskene representerer dreper det mest dyrbare han og verden har, naturen. Ødelegger står mot ødelegger.
Monologen Døden kommer ikke med ljå går svært langt i å forstå Kaczynskis motiver. Publikum rykker til. Men dette er jo en terrorist!
I sine dramatiske monologer Kjellermennesket,Forbrytelse og straff og De besatte går Dostojevskij under huden på forbryteren, hovedpersonen sin, vi, leserne, blir både fascinerte og frastøtt på en og samme tid. Ibsens gjør det samme i de dramatiske monologene Peer Gynt og Brand, hvor den første er en uansvarlig fantast, den siste en farlig fundamentalist. I Den gylne paviljongs tempel og Sjømannen som falt i unåde hos havet skriver den japanske etterkrigsforfatteren Yukio Mishima nærmest fra perspektivet til terroristen, som dreper fordi han føler seg og sine idealer sviktet. Vi nærmer oss portretter av 22 juli-forbryteren som kunne vært skrevet av en sympatisør. Ber Døden kommer ikke med ljå oss om å identifisere oss med en terrorist?
Kaczynski antyder i stykket at sinnet hans oppsto fordi han ble sviktet, fordi han ikke ble elsket som liten. Det forklarer noe, men langt fra alt. Det er mer. Volden han øver, viser det seg, er både et svar på og et speilbilde av volden han selv og naturen er blitt utsatt for. Kaczynski er gått til motstandskamp mot menneskene som lager teknologier som ødelegger naturen. Er Kaczynskis vold altså et speilbilde av min vold? Skulle mitt forbruk og neglisjering av naturen være årsaken til Kaczynskis vold?
Døden kommer ikke med ljå stiller blant annet dette spørsmålet. Virker stykket truende på oss, er det fordi vi insisterer på vår uskyldighet i naturødeleggelsen som forgår rett foran øynene våre. Kaczynski angrer ingenting.
Den greske tragedien viste frem athenerens dobbeltmoral i krigen de befant seg midt i. Dostojevskij og Ibsen foldet ut det stormannsgale, ubefestede egoet som vokste frem i det moderne gjennombruddet. Nina Ossavy viser oss den ensomme naturelskeren, mannen som sviktet av alle blir terrorist i sin sorg over at naturen ødelegges, i sitt raseri over at vi ødelegger naturen. Han angrer ingenting.
Arne Johan Vetlesen har uttalt at dersom vi ikke tar skoleungdommen som protesterer mot klimakrisen og ødeleggelsene av naturen på alvor, kan vi risikere at noen av dem, i sin sorg over at naturen deres ødelegges, og i sinne mot dem som ødelegger den, kan ende opp som økoterrorister, og spør underforstått: Hvem ville i så fall ha skapt disse terroristene?
I Tragedy, the Greeks, and Us, skriver Simon Chritchley: «Moralen ved å se de blodige hendelsene fra samtiden i et tragisk lys, er den at det eksponerer oss for en uorden som ikke bare er deres uorden. Den er også vår. Vår krig, vårt sinne, vår (ansvarsfraskrivende) sorg. Å se politiske hendelser tragisk er alltid å akseptere vår medskyldighet i katastrofen som spiller seg ut foran oss.»
Demokratiet og tragedien oppsto på samme tid i Athen. Demokratiet krever at vi greier å leve med motsetninger, at vi kan forstå fienden, at vi er i stand til å ha to tanker i hodet på en gang. Tragedien var en måte å drøfte det vanskelige demokratiet på.
Allerede etter første visning ble Døden kommer ikke med ljå møtt med beskyldninger fra konservativt hold om at stykket oppfordret til terrorisme og at statsstøtten burde fjernes. Dette er annen gang på kort tid at en norsk teaterforestilling blir forsøkt stanset av høyrekreftene. Når er det at de konservative kreftene krever at staten skal stenge teatre, fjerne støtten til kultur og begrense ytringsfriheten? Hvilke tider lever vi i?
Økoterroristen Theodore Kaczynski fremstilles i Døden kommer ikke med ljå med stor innlevelse, dramatikeren ber tilskueren forstå ham. I Terje Ranes’ finstilte fremførelse blir terroristen et menneske. Naturen har fått en stemme. Monologen utspiller seg i naturkrisen, i naturødeleggelsen, i det som skjer rett foran øynene våre.
Minerva og Civita beskylder dramatikeren for å oppfordre til terrorisme og overfor bevilgende myndigheter betviler Minerva stykkets lovlighet. Det er et forsøk på å kriminalisere teateret og kneble kunsten. Det er i diktaturer slikt skjer. I demokratiet tillater vi – setter vi vår ære i – at alle får uttrykke seg.
Det er kunsten plikt og privilegium å undersøke hele livsfeltet. Kunsten skal være der hvor det brenner mest, hvor det også kan gjøre vondt å være. Døden kommer ikke med ljå er et brennaktuelt teaterstykke. Stykket stiller seg på naturens side med en forbryter, økoterroristens blikk, og spør samtidig provoserende: Hvem er den egentlige forbryteren her?
Vi kan forstå Kaczynskis sorg og sinne. Men vi hverken kan eller vil handle som ham. Kaczynski dreper menneskene han mener ødelegger livsgrunnlaget vårt. Selv velger vi å kjempe for demokratiet og for opprettelsen av en internasjonal miljøforbryterdomstol som kan stille menneskene som ødelegger naturen for retten. Men det hindrer oss ikke i å studere eller å prøve å forstå økoterroristen.
Kaczynskis ofre har ingen stemme i Døden kommer ikke med ljå, stykket forutsetter at tilskueren har dømmekraft og moral. Personer uten dømmekraft og moral, potensielle terrorister eller ultrakonservative med totalitære lengsler, bør ha følge med voksne. Vi andre får la oss ryste av dette stille, truende naturdrama, som med innsikt, sinne og sorg utfordrer ansvaret hver og en av oss bærer for det som skjer i samfunnet, også når noen blir terrorister. Døden kommer ikke med ljå fornyer litteraturen vår.
Premiere 6. april. 2019. Studenterhytta i Nordmarka.
DØDEN KOMMER IKKE MED LJÅ tar utgangspunkt i tekster om og av den kjente sivilisasjonskritikeren Ted Kaczinsky. Han ble tatt av FBI i 1996 etter at han i tjue år hadde vært FBI´s mest ettersøkte mann. Det var hans egen bror som anga han. Han sitter inne på livstid pga sine terrorhandlinger men hans særegne teknologikritikk har fortsatt å gi impulser til samtiden. Kaczynski flyttet ut i ødemarken for å være alene, langt unna teknologi og sivilisasjon. Men fly og biler kom stadig nærmere hans eremittliv og ødela for hans tilværelse i naturen, hans reaksjon var å forsøke å drepe mennesker han anså som ansvarlige for teknologisk utvikling som han mente skader naturen.Ted Kaczynski drepte i løpet av to tiår tre personer og skadet tjuetre. Han begrunnet handlingene sine som en legitim reaksjon mot truslene fra teknologisamfunnet, som han mente ødela naturen.
I over tjue år var han kjent som «Unabomberen» og var FBI ́s mest ettersøkte. Fra den spartanske, Thoureau-inspirerte hytten sin i skogen i Montana laget han til sammen 16 brevbomber som han sendte til de han anså som ansvarlige for det teknologiske samfunnet. Særlig forsøkte han å ramme folk som jobbet med genetikk og data.
Et veldig sinne var drivkraften til Theodore Kazcynski. Om sine voldelige handlinger har han sagt at folk som ikke forstår hvorfor han valgte terror og drap som metode, ikke selv kan ha kjent på et tilstrekkelig sinne. Men bak sinne ligger ofte sorg. Kan det ha vært en form for øko-sorg som lå til grunn for hans handlinger?
Vi lever i en tid tid hvor livet på jorda er i fare. Ting ser mye verre ut nå, enn da Kazcynski utførte sine terrorhandlinger. Tekstene til Kazcynski vekker stadig interesse hos intellektuelle og miljøvernene. Hvorfor? Hans teknologi-kritikk blir sitert og undervist. Hvem var han? Hva drev han til å velge terror som metode? Har hans tekster noe for seg? Var han bare gal, som mange hevder? Kan vi kjenne igjen sinnet? Kjenne igjen sorgen? Kan kunsten forstå på en annen måten enn filosofien, teologien, journalistikken? Kan vi forstå uten å forsvare? Kan kunsten fungere som et annen form for etisk refleksjonsrom? Som åpner for publikums magfoldige subjektive refleksjoner rundt og reaksjoner på tematikken? Forståelse er et grunnlag for å kunne handle annerledes.
Med: Terje Ranes. Tekst og regi: Nina Ossavy
Støttet av Norsk Kulturråd, Dramatikkens Hus, Fond for lyd og bilde
The eco-art festival Vigil for the Earth took place at Nesodden, Norway, aug 2018. Artists from all over the world came and made this to a very special vigil where the Earth was honored and beautiful and inspiring works of art was shown.
NINA OSSAVY 