Kunsten å forstå en terrorist – av Erland Kiøsterud

(Publisert i Klassekampen 19.juni 2019.)

 

Om Døden kommer ikke med ljå av Nina Ossavy

«Hvorfor finnes tragedier? Fordi du er full av sinne. Hvorfor er du full av sinne? Fordi du er full av sorg

Anne Carson -Evripides-oversetter

 

Om dramaet har en oppgave, så er det å stille spørsmål til moralen vår. Dramaet ryster oss ut av våre vante forestillinger og tvinger oss til å begrunne livene våre på ny. Hvorfor lever jeg som jeg lever? Hvilket ansvar har jeg for det som skjer?

Full av sorg over brorens, Polyneikes død raser Antigone mot onkelen, kong Kreon, hun trosser Kreon, begraver landsforræderen og undergraver med den handlingen stabiliteten i samfunnet. Kreon er nødt til å støte henne ut. Begge er i sin rett. Agamemnon ofrer datteren sin for å få vind i seilene så han kan redde bortførte Helena. Kona, Klytaimestra, dreper ham når han kommer hjem. Jason lurer Medea til å forlate hjemlandet sitt og broren, det kjæreste hun har. Så går Jason fra henne. I sorg, sinne og fortvilelse dreper Medea deres to felles barn. Hekubas sorg er bunnløs, hennes hevn like fortvilet som Klytaimestras og Medeas.

Athenerne, som disse tragediene ble skrevet og oppført for, befant seg midt i krigen. Kjente og kjære ble daglig drept. Hvor skulle de gjøre av sinne sitt? Hvor skulle de gjøre av sorgen sin? Var de kanskje ikke selv også skyldige i krigen, i de mange døde på begge sider?

Ved å tvinge tilskuerne til å identifisere seg også med den andre parten i konflikten, både med Antigone og Kreon, Jason og Medea, utfordrer dramatikeren det atheneren holder skjult for seg selv: Sin delaktighet i det som skjer i samfunnet.

Ødipus blir straffet for en forbrytelse han ikke en gang vet at han har begått. Men så vet han det kanskje likevel? Tragediens helter og heltinner er ikke løsningen på problemet; tragedien og dens helter og heltinner er problemet.

Mellom 1978 og 1995 dreper Theodore Kaczynski, «Unabomberen» som bor alene i en hytte i Montana, tre mennesker og skader ytterligere 23 mennesker. Kaczynski mener at teknlogien disse menneskene representerer dreper det mest dyrbare han og verden har, naturen. Ødelegger står mot ødelegger.

Monologen Døden kommer ikke med ljå går svært langt i å forstå Kaczynskis motiver. Publikum rykker til. Men dette er jo en terrorist!

I sine dramatiske monologer Kjellermennesket, Forbrytelse og straff og De besatte går Dostojevskij under huden på forbryteren, hovedpersonen sin, vi, leserne, blir både fascinerte og frastøtt på en og samme tid. Ibsens gjør det samme i de dramatiske monologene Peer Gynt og Brand, hvor den første er en uansvarlig fantast, den siste en farlig fundamentalist. I Den gylne paviljongs tempel og Sjømannen som falt i unåde hos havet skriver den japanske etterkrigsforfatteren Yukio Mishima nærmest fra perspektivet til terroristen, som dreper fordi han føler seg og sine idealer sviktet. Vi nærmer oss portretter av 22 juli-forbryteren som kunne vært skrevet av en sympatisør. Ber Døden kommer ikke med ljå oss om å identifisere oss med en terrorist?

Kaczynski antyder i stykket at sinnet hans oppsto fordi han ble sviktet, fordi han ikke ble elsket som liten. Det forklarer noe, men langt fra alt. Det er mer. Volden han øver, viser det seg, er både et svar på og et speilbilde av volden han selv og naturen er blitt utsatt for. Kaczynski er gått til motstandskamp mot menneskene som lager teknologier som ødelegger naturen. Er Kaczynskis vold altså et speilbilde av min vold? Skulle mitt forbruk og neglisjering av naturen være årsaken til Kaczynskis vold?

Døden kommer ikke med ljå stiller blant annet dette spørsmålet. Virker stykket truende på oss, er det fordi vi insisterer på vår uskyldighet i naturødeleggelsen som forgår rett foran øynene våre. Kaczynski angrer ingenting.

Den greske tragedien viste frem athenerens dobbeltmoral i krigen de befant seg midt i. Dostojevskij og Ibsen foldet ut det stormannsgale, ubefestede egoet som vokste frem i det moderne gjennombruddet. Nina Ossavy viser oss den ensomme naturelskeren, mannen som sviktet av alle blir terrorist i sin sorg over at naturen ødelegges, i sitt raseri over at vi ødelegger naturen. Han angrer ingenting.

Arne Johan Vetlesen har uttalt at dersom vi ikke tar skoleungdommen som protesterer mot klimakrisen og ødeleggelsene av naturen på alvor, kan vi risikere at noen av dem, i sin sorg over at naturen deres ødelegges, og i sinne mot dem som ødelegger den, kan ende opp som økoterrorister, og spør underforstått: Hvem ville i så fall ha skapt disse terroristene?

I Tragedy, the Greeks, and Us, skriver Simon Chritchley: «Moralen ved å se de blodige hendelsene fra samtiden i et tragisk lys, er den at det eksponerer oss for en uorden som ikke bare er deres uorden. Den er også vår. Vår krig, vårt sinne, vår (ansvarsfraskrivende) sorg. Å se politiske hendelser tragisk er alltid å akseptere vår medskyldighet i katastrofen som spiller seg ut foran oss.»

Demokratiet og tragedien oppsto på samme tid i Athen. Demokratiet krever at vi greier å leve med motsetninger, at vi kan forstå fienden, at vi er i stand til å ha to tanker i hodet på en gang. Tragedien var en måte å drøfte det vanskelige demokratiet på.

Allerede etter første visning ble Døden kommer ikke med ljå møtt med beskyldninger fra konservativt hold om at stykket oppfordret til terrorisme og at statsstøtten burde fjernes. Dette er annen gang på kort tid at en norsk teaterforestilling blir forsøkt stanset av høyrekreftene. Når er det at de konservative kreftene krever at staten skal stenge teatre, fjerne støtten til kultur og begrense ytringsfriheten? Hvilke tider lever vi i?

Økoterroristen Theodore Kaczynski fremstilles i Døden kommer ikke med ljå med stor innlevelse, dramatikeren ber tilskueren forstå ham. I Terje Ranes’ finstilte fremførelse blir terroristen et menneske. Naturen har fått en stemme. Monologen utspiller seg i naturkrisen, i naturødeleggelsen, i det som skjer rett foran øynene våre.

Minerva og Civita beskylder dramatikeren for å oppfordre til terrorisme og overfor bevilgende myndigheter betviler Minerva stykkets lovlighet. Det er et forsøk på å kriminalisere teateret og kneble kunsten. Det er i diktaturer slikt skjer. I demokratiet tillater vi – setter vi vår ære i – at alle får uttrykke seg.

Det er kunsten plikt og privilegium å undersøke hele livsfeltet. Kunsten skal være der hvor det brennet mest, hvor det også kan gjøre vondt å være. Døden kommer ikke med ljå er et brennaktuelt teaterstykke. Stykket stiller seg på naturens side med en forbryter, økoterroristens blikk, og spør samtidig provoserende: Hvem er den egentlige forbryteren her?

Vi kan forstå Kaczynskis sorg og sinne. Men vi hverken kan eller vil handle som ham. Kaczynski dreper menneskene han mener ødelegger livsgrunnlaget vårt. Selv velger vi å kjempe for demokratiet og for opprettelsen av en internasjonal miljøforbryterdomstol som kan stille menneskene som ødelegger naturen for retten. Men det hindrer oss ikke i å studere eller å prøve å forstå økoterroristen.

Kaczynskis ofre har ingen stemme i Døden kommer ikke med ljå, stykket forutsetter at tilskueren har dømmekraft og moral. Personer uten dømmekraft og moral, potensielle terrorister eller ultrakonservative med totalitære lengsler, bør ha følge med voksne. Vi andre får la oss ryste av dette stille, truende naturdrama, som med innsikt, sinne og sorg utfordrer ansvaret hver og en av oss bærer for det som skjer i samfunnet, også når noen blir terrorister. Døden kommer ikke med ljå fornyer litteraturen vår.

 

Døden kommer ikke med ljå – fritt etter tekster av og om Ted Kaczynski

Premiere 6. april. 2019. Studenterhytta i Nordmarka.

 

DØDEN KOMMER IKKE MED LJÅ tar utgangspunkt i tekster om og av den kjente sivilisasjonskritikeren Ted Kaczinsky. Han ble tatt av FBI i 1996 etter at han i tjue år hadde vært FBI´s mest ettersøkte mann. Det var hans egen bror som anga han. Han sitter inne på livstid pga sine terrorhandlinger men hans særegne teknologikritikk har fortsatt å gi impulser til samtiden. Kaczynski flyttet ut i ødemarken for å være alene, langt unna teknologi og sivilisasjon. Men fly og biler kom stadig nærmere hans eremittliv og ødela for hans tilværelse i naturen, hans reaksjon var å forsøke å drepe mennesker han anså som ansvarlige for teknologisk utvikling som han mente skader naturen.Ted Kaczynski drepte i løpet av to tiår tre personer og skadet tjuetre. Han begrunnet handlingene sine som en legitim reaksjon mot truslene fra teknologisamfunnet, som han mente ødela naturen.

I over tjue år var han kjent som «Unabomberen» og var FBI ́s mest ettersøkte. Fra den spartanske, Thoureau-inspirerte hytten sin i skogen i Montana laget han til sammen 16 brevbomber som han sendte til de han anså som ansvarlige for det teknologiske samfunnet. Særlig forsøkte han å ramme folk som jobbet med genetikk og data.

Et veldig sinne var drivkraften til Theodore Kazcynski. Om sine voldelige handlinger har han sagt at folk som ikke forstår hvorfor han valgte terror og drap som metode, ikke selv kan ha kjent på et tilstrekkelig sinne.  Men bak sinne ligger ofte sorg. Kan det ha vært en form for øko-sorg som lå til grunn for hans handlinger?

Ossavy_Døden_7883 © Camilla Jensen 2019

Vi lever i en tid tid hvor livet på jorda er i fare. Ting ser mye verre ut nå, enn da Kazcynski utførte sine terrorhandlinger. Tekstene  til Kazcynski vekker stadig interesse hos intellektuelle og miljøvernene. Hvorfor? Hans teknologi-kritikk blir sitert og undervist.  Hvem var han? Hva drev han til å velge terror som metode? Har hans tekster noe for seg? Var han bare gal, som mange hevder? Kan vi kjenne igjen sinnet? Kjenne igjen sorgen?  Kan kunsten forstå på en annen måten enn filosofien, teologien, journalistikken? Kan vi forstå uten å forsvare? Kan kunsten fungere som et annen form for etisk refleksjonsrom? Som åpner for publikums magfoldige subjektive refleksjoner rundt og reaksjoner på tematikken? Forståelse er et grunnlag for å kunne handle annerledes.

Med:  Terje Ranes. Tekst og regi: Nina Ossavy

Støttet av Norsk Kulturråd, Dramatikkens Hus, Fond for lyd og bilde

Mitt essay om Ted Kazcynski i Harvest.

Dark Ecology av Paul Kingsnorth, i Harvest. Om Kazcynski. 

Dumhetens Diktatur scenekunst.no av Chris Erichsen. 

Ytringsvilje i faresonen, Dagbladet av Kristin Danielsen. 

Terrorteater eller eksistensiell økosorg. Lars Elton. Norsk Shakespearetidsskrift 

På den andre siden av avgrunnen . Minerva : Ingebjørg Sofie Larsen

Ossavy Døden 8001 © camilla Jensen 2019.jpg

Vigil for the Earth

The eco-art festival Vigil for the Earth took place at Nesodden, Norway, aug 2018. Artists from all over the world came and made this to a very special vigil where the Earth was honoured and beautiful and inspiring works of art was shown.

Vigil for the Earth '18_ group photo(2).jpg

For details about the festival see the Vigil for the Earth  homepage

Jorda er klodens hud

For english see Soil is the skin of the earth

Ny forestilling co-produsert med Teater Innlandet og Turneorganisasjonen.

Om forestillingen : Terra heter vår planet. Terra betyr jord på latin. Jordkloden. Jorda kan sies å være klodens hud. Klodens levende hud. Vi kan ikke leve uten jord. Men hva vet vi egentlig om den? Om livet i den mørke jorda? I en teskje jord er det en million bakterier. Jorda er ikke stille og død. Den er full av liv. Full av samtaler mellom planter,sopp og insekter. De snakker ikke vårt språk, men vi har så vidt begynt å tyde hva de sier til hverandre.

 

I «Jorda er klodens hud» ser vi med lekne øyne på jorda vår. Vi følger tre skuespilleres reise for å lage en forestillingen, hvem er egentlig den viktigste karakteren i jorda. Marken eller mauren? Hvordan i all verden kan man lage en forestilling om jord?

 

Med humor, musikk, eventyr, underlige figurer og rare krumspring vokser forestillingen frem.

Medvirkende: Diego Belda, Nina Ossavy, Cristian Weidman. Musiker og komposisjon: Ida Heidel

Regi og manus: Nina Ossavy. Dramaturg: Sara Serrano.

 

SAGT OM FORESTILLINGEN

Vi, Foreldre og barn fra klasse 3A som var med på førpremiere til Jorden er klodens hud, ble oppslukt av denne levende forestillingen. Med enkle virkemidler og godt tilpasset bakgrunnsmusikk, skapes en spennende verden i kontakt med denne svarte jorden, og bladene.. Vi var alle sammen, store som små, veldig fornøyd med å være med på den opplevelsen det var å se «Jorden er klodens hud». Dette er en underholdene og viktig forestilling, som anbefales, særlig til familier med barn i skolealder.

 

 

Forestillingen er med i Norsk Scenekunstbruk

Jorda er klodens hud er enkel å turnere, kort opp og nedrigg, varighet 45 min

 

 

 

 

SEA ANGELS

Sea Angels is s physical and visual performance for a young audience. The first one in a trilogy on the elements water, earth, air.

With Alma Ossavy Kolbenstvedt, Erikk McKenzie, Sara Serrano, Cristian Weidman,

Supported by the Norwegian Arts Council, Spenn, FFUK, FFLB. First premiered at Teaterfestivalen i Fjaler 2015.

Directed by Nina Ossavy. Video: Sabina Jacobsson. Sound Erikk McKenzie, Ola Fløttum. Drawings Brita Skybak

BIOS Tours internationally.

The performance BIOS, now a solo, with Nina Ossavy, has been invited to Finland, Spain, Czech Republic and Cyprus. In Cyprus it was performand as a part of Papos, European Cultural Capital 2017. The performance is about the vanishing of the honey bees.

VIDEO FROM HELSINKI

PHOTOS  by Javier Pino, FROM BIOS IN LA LAGUNA, Tenerife nov 2014, as a part of Norwegain Cultural Fortnight.

PHOTOS SARA SERRANO,  BIOS, Helsinki may 2015. Shown as a part of Open Stage, during the conference Culture(s) in Sustainable Futures.

SKJEBNESYMFONIEN

Teaterkonsert i samarbeid med Rikskonsertene og Ossavy&Kolbenstvedt.

image_gallery

Skjebnesymfonien hadde premiere 1 mars 2013 og har  turnert masse i Osloskolene 2013/2014.

Flere runder med turnering kommer i 2015.

Les mer om prosjektet her

Med: Marius Kolbenstvedt, Live Maria Roggen, Eirik Raude, Aja Humm og Frank Havrøy

Regi/rom/kosymer: Nina Ossavy

Komponist: Bjørn Bolstad Skjelbred

Tekst fra «Sagaen om festivalen» av Erik Erikson

Produsert av: Ossavy & Kolbenstvedt
Co-produsert av: Rikskonsertene
Design: Ørjan Jensen
Støttet av: Kunstløftet, FFUK, Norsk Kulturfond og spenn.no